Skandinaviske Le Monde diplomatique kommer nå med en serie artikler om digitalpoltikk, som en gang senere på nyåret vil trykkes i bokform. Anbefaler derfor å lese de to introduksjonsartiklene i månedens utgave: redaktør Remi Nilsen om digitalpolitikk og forlagsredaktøren Cédric Biaginis om eboken. Planen er å levere et journalistisk bidrag om Hardt og Negris siste verk, “Common Wealth”, om hvordan den immaterielle produksjonsformen er i ferd med å bli hegemonisk og hvilke muligheter som ligger i dette.

Var nylig på tur i nordmarka utenfor Oslo og kom over et av skiltene til Løvenskiold Skog hvor de forteller at de avvirker 63.000 m³ tømmer årlig. På skiltet skriver de videre stolt at dette utgjør ca. 1/3 av Aftenpostens papirbehov for et år. Aftenpostens papirutgave forbruker altså årlig 189.000 m³ skog som forhåpentligvis snart får stå i fred.

Men for at eboklesere skal kunne gjøre slik massakre av skog til en anakronisme forutsetter det en oppgradering av både tilgang og teknologi.

Aftenposten skriver at ennå er Elittera eneste norske aktør som selger e-bøker på nett. 40.000 engelske titler ligger ute på Elitteras nettbokhandel, digitalbok.no, men bare 300 er norske. Planen er å kunne tilby 1.000 norske titler innen året er omme. Men selv dette er urovekkende lavt og utgjør ikke et reellt alternativ til papiret i bibliotek eller bokbutikk. I november starter det konkurrerende prosjektet “Den norske bokdatabasen”, med tunge aktører som Aschehoug og Gyldendal med på laget. Men siden monopolsituasjonen i bokbransjen gjør at det er disse forlagene som også eier kjedene vil man neppe få et digitalt utvalg som konkurrerer med bokbutikkene. Det ironiske med å trenere markedet for ebøker er at distribusjonen av fysiske bøker langt på vei har blitt et tapsprosjekt. Store overføringer fra staten er nødvendig for å opprettholde dette maskineriet. Samme tendens er tydelig i Danmark ved at en lenge annonsert eboktjeneste for fagbøker er blitt utsatt i mange år og endelig lansert, men med så lite som et par hundre titler.

Til sammenligning har Bokhylla.no, som driftes av Nasjonalbiblioteket, 13.000 norske bøker gratis tilgjengelig for publikum. Ambisjonen er å tilby 50.000 bøker gratis på nett i løpet av et par år. Men prosjektet har fått en dårlig start. De første dagene var nettstedet nesten umulig å komme inn på og Nasjonalbiblioteket skyldte på at flere hundre hadde vært inne på siden. Dog kan det virke som ergonomi blir et enda større problem for tjenesten: bøkene kan nemlig ikke leses offline eller på ebokleser, kun online i nettleser.

Nylig annonserte en koalisjon av norske småforlag at de oppretter sin egen forlagssentral. Dette kommer som en reaksjon på at de mindre forlagene opplever å bli nedprioritert av de store som altså eier kjedene. Kanskje kan man i forlengelsen av dette initiativet forvente en større villighet til å satse bredt på et ebokmarked?

Men den viktigste grunnen til treneringen av et digitalt tilbud med bredde handler sannsynligvis om manglende risikovillighet i forhold til stipulerte økonomiske forventninger. Eirik Newth har for eksempel regnet på inntektsmulighetene for den digitale utgaven av New York Times:

Kindle-utgaven av f.eks. New York Times kommer uten annonser, og Amazon skal etter sigende beholde 70 % av inntektene. Med en abonnementspris på 10 dollar i måneden innebærer det at aviskonsernet sitter igjen med en årsinntekt på rundt 36 dollar per Kindle-abonnent.

Per idag har NYT 830 000 abonnementer, mens det koster 200 millioner dollar å drive redaksjonen. Om alle NYT-abonnenter skulle konvertere til Kindle imorgen, ville selskapet altså få dekket 15 % av de løpende driftskostnadene med dagens modell. Det er lett å forstå at avisene vil reforhandle avtalen med Amazon, men selv i det usannsynlige tilfelle at fordelingsnøkkelen ble invertert (70 % til aviseierne) ville regnestykket ikke være i nærheten av å gå opp.

Problemet med regnestykket til Newth (og sannsynligvis også det de store forlagene har vurdert) er at det ikke forutsetter en drastisk økning i antall abonnenter slik det er mulig å forvente dersom prisene kuttes. Slike kutt er mulige fordi man ikke lenger bruker store summer på skoghogst, trykkerier eller utslippsgivende distribusjon.

Men når utvalget ikke holder følge med den teknologiske utviklingen oppstår det naturlig nok gråsoner for piratbøker. Noen har kalt dette for NRKbeta doktrinen: The only way to control your content is to be the best provider of it. Problemet for forbrukerne og miljøet kan med andre ord løse seg selv, siden andre vil være villige til å ta over der aktørene i bokmonopolet og avishusene ikke ønsker en reell satsning på digital distribusjon. For disse kan ikke lenger dekke over treneringen med unnskyldninger om umoden teknologi. Det finnes en rekke nettbokhandlere som allerede opererer i gigantskala. En rapport fra Bokhandlerforeningen utgitt i midten av 2008 konkluderte allerede da at vi er ved et ”tipping point” hvor et digitalisert marked vil ha en betydning, og at det vil påvirke hverdagen til forlag og bokhandel. De oppsummerte følgende om teknologien for leseplater:

Rent teknologisk er vi der allerede. Det finnes mange valgmuligheter når det gjelder leseplate. Borders US selger Sony eReader, Waterstones UK selger iLiad, Amazon selger sin egen Kindle. Integrasjon mot nettbutikker, nedlastning, betaling osv. er på plass. Det eneste som mangler er den nye varianten som virkelig tar estetikk og brukeropplevelse alvorlig. Grensesnittet på leseplateene er pt. ikke ”stilig” nok, men det er kun et tidsspørsmål. Det kommer til å komme flere merker på markedet, og vi kan bare vente på at Apple lanserer sin ”iRead”. Vi tror akseptabelt nivå på ”cool tool” vil nås innen utgangen av 2009.

Med den generasjonen av eboklesere som nå kommer vil man kunne tilby enda mer ergonomiske og store skjermer med touch, støtte for PDF, god batteritid, samt 3G og integrert nettleser. Eksempler er Kindles DX, iRex´ foreløpig navnløse modell samt Plastic Logics syltynne vidunder. Det er også nå regnet som meget sannsynlig at Apple vil annonsere sitt produkt i denne kategorien innen utgangen av 2009.

Her er en sniktitt på Plastic Logics modell som etter planen skal lanseres i første kvartal 2010. Er noen uenig i at denne er på et akseptabelt “cool tool” nivå?

plastic logic ebook from Gizmodo on Vimeo.

“YOU FUCKING CORPORATE SELL OUT RATS!”
Brukere på The Pirate Bay (TPB) er sinte og frustrerte. Av godt over tusen kommentarer på bloggen de første dagene etter nyheten om det forestående salget anslår Rasmus Fleischer på Copyriot.se at 90-95 % var utbrudd av sinne eller frustrasjon.

For bølgene har gått høyt etter at det ble kjent at piratbukta nå skal selges til det svenske it-selskapet Global Gaming Factory X (GGF).

Flere kommentatorer har gjort et stort poeng ut av at:

“Hvis salget … er gjennomført uten at det foreligger garantier for at den frie fildelingen vil kunne fortsette som før, kan det se ut som om selgerne har kastet de fildelingspolitiske prinsippene på båten.”

Gisle Hannemyr er inne på det samme i en tydelig skadefro kommentar:

So the sell-out may simply be ruse by the four to save face. Given their flamboyant rhetoric about copyright piracy is all about freedom of speech and openness of the Internet, they just couldn’t bend over and shut down the site. So instead, they sell it, insisting that this is not a sell-out and that the new owner will keep the site running just like it was before. Yeah, right!

Selv påpeker Peter Sunde, talsmann for TPB, i en epost til Dagbladet.no at et av vilkårene i kjøpskontrakten – der flere av punktene er taushetsbelagte – at “siden vil forbli ikke-kommersiell”. Pengene for salget vil også gå til et fond for fremtidige prosjekter.

Han sier samtidig at:

“Vi har … aldri sagt at ting skal være gratis – vi mener det må skje en endring i forhold til hvordan folk tar betalt for innhold. I dag er situasjonen slik at mediene fremstiller alt sort eller hvitt. Vi vil at man skal få lov å dele informasjon, og fildelingskrigen kommer til å bestå”.

Men med uklarhet rundt hvordan tjenestene på TPB skal videreføres er det ikke godt å si hva som blir igjen å kjempe en “fildelingskrig” med, ihvertfall når det kommer til bittorrent-protokollen. For akkurat hva som vil skje med tracker-funksjonen til TPB etter salget er foreløpig usikkert.

Som kjent er bittorrent stadig en sentralisert protokolll hvor over 50% av alle filer bruker TPB som tracker, selv om filen i utgangspunktet er lastet ned på en indekseringstjeneste som Mininova. En bittorrent-tracker er en server som kommuniserer mellom nedlastere. Slike trackere er nødvendig for å opprette den initiale kontakten mellom brukere.

Først uttalte Peter Sunde at TPB skulle nedlegge tracker-funksjonen, men nå ser det ut som den videreføres likevel, og da sannsynligvis med optimalisert teknologi fra selskapet Peerialism. Problemet er da som nevnt bare at hva som skal videreføres på TPB foreløpig er helt i det blå. Det eneste som virker sikkert er at GGF ser for seg å få i stand avtaler med opphavsrettsbransjene så raskt som mulig. Det betyr etter alle landemerker at fildelingen på TPB neppe vil fortsette helt som før.

Rasmus Fleischer skriver på Copyriot.se at han har stor tro på at “fildelingskrigen” fortsetter. Han skriver om salget at han “…älskar den rådande upprördheten, den nya öppenheten i frågan om fildelningens framtid”. Ifølge Fleischer vil dette føre til at fildelingsfeltet får lenge forsinket drahjelp:

File-sharing was never about leaning behind and letting other people do the work. The act of selling “The Pirate Bay” … could work as a wake-up call. Ideally, the anger of some users will transform into action, so that more open bittorrent indexing website, maybe even trackers, will be set up. That would mean that The Pirate Bay, finally and paradoxically, reaches its goal, which is to be copied. The Pirate Bay never asked to be the sole representatives of file-sharing. When large parts of the world’s internet traffic depends on whether Fredrik is too drunk to fix a server error, a radical diversification is needed to maintaing the power of P2P file-sharing. Dissolving the centered subject, abandoning a trademark to multiply what it stands for. That’s the implicit schizo-politics of The Pirate Bay’s recent move.

Fleischer mener altså at man istedenfor å fokusere på The Pirate Bay som eneste synonym til fildeling heller bør videreutvikle desentraliserte fildelingsteknologier – eller i minste fall kopiere infrastrukturen bak The Pirate Bay (helt i tråd med Sundes utbasunering på twitter). Han påpeker dessuten at man ikke må få det for seg at det er bittorrent-teknologien per se som selges, men kun en merkevare og et domenenavn – i prinsippet ikke mer verdt enn f.×. Napster.com. Det er derfor ifølge Fleischer uforutsigbar “schizopolitikk” og ikke økonomisk profitt som står bak beslutningen om å selge.

Fleischer har derimot lite tro på at en overtagelse av siden vil føre til en bærekraftig markedsøkonomisk modell. Også Magnus Eriksson fra svenske Piratbyrån advarer kjøperne om å endre på tjenestetilbudet:
- Etter vår oppfatning har siden alltid vært lovlig. Det eneste The Pirate Bay har av verdi er brukernes tillit. Den dagen den misbrukes vil alle forsvinne, sier han til Dagbladet.no.

Men hva vil det egentlig si å bryte med de fildelingspolitiske prinsippene?

I lys av utsagnet til Sunde om at det er utdaterte forretningsmodeller han vil til livs, kan man tydelig se konturene av det som kan kalles institusjonell isomorfisme. Ifølge teoretikerne DiMaggio og Powell er dette en prosess hvor organisasjonenene innenfor et felt omorganiseres i samme retning for å tilpasse seg nye betingelser. Overført til opphavsrettsbransjer og fildeling handler det om at det som kan virke som en kamp med steile fronter i praksis blir et generasjonskifte, med gradvis overgang til nye markedsparadigmer (Douglas Holt har beskrevet en analog prosess om omveltningene i reklamebransjen på 70-tallet). En slik prosess har man allerede sett ved kollektiv bortvending fra DRM-teknologi hos alle de store bransjeaktørene. Mot dette bakteppet vil en modell der den frie fildelingen fortsetter som før ikke nødvendigvis være i motsetning til at rettighetshaverne på en eller annen måte får betalt. Nettopp en slik modell som GGF, om enn vagt og famlende, har foreslått.

Men saken tok en ny vending i dag da en journalist fra Torrentfreak oppdaget at trackeren Openbittorrent også kan opprette kontakt til de samme torrenter som TPB (slik det nylig ble foreslått gjennomført i en artikkel av Jamie King – en av dokumentarskaperne bak Steal this film). Dette betyr i praksis at filene som trackeren til TPB koordinerer lever videre selv om GGF skulle legge ned eller endre denne delen av tjenesten. Openbittorrent er dessuten bare en tracker og kan ikke brukes til søk, noe som i praksis gjør tjenesten vanskeligere å felle juridisk enn f.×. The Pirate Bay.

Spørsmålet når kruttrøyken nå legger seg er om de nye forretningsmodellene som GGF forsøker å åpne for vil tas i bruk av millioner av brukere, og om opphavsrettsbransjene er klare for å tenke nytt. Eller om Napster-effekten har slått til igjen ved at overføringen av samtlige torrenter fra TPB til Openbittorrent nå legger grunnlaget for en eksplosiv vekst i desentralisert fildeling. Det siste virker som det mest sannsynlige, og i så fall vil Fleischer få rett i påstanden om schizopolitikk – TPB har gjort seg upopulære blant tusenvis av fildelere, men redder bittorrent-protokollen ut av en juridisk hengemyr.

Nylig ble det oppdaget at trackeren Openbittorrent.com også kan opprette kontakt til de samme torrenter som TPB. Det vil i praksis si at en endring eller nedleggelse av Pirate Bay sannsynligvis vil få mindre konsekvenser enn antatt.

Datatilsynets direktør Georg Apenes uttalte nylig til DN at:

" …det er en presserende oppgave for politikerne å få på plass et modernisert lov- og regelverk som kan balansere interessekonfliktene mellom rettighetshavere og personvernet på en fornuftig måte."

Også Dagbladets Jan Omdahl peker på politikernes ansvar i en kommentar til Datatilsynets overvåkningsnekt:

“Det er beklagelig at behandlingen av ny åndsverkslov er uttsatt til 2010. Det er også beklagelig at kulturdepartementet så sterkt signaliserer et ønske om at Simonsen skal få fornyet konsesjon. Her trenges prinsippfast politisk handlekraft, ikke pragmatisme.”

Politikernes tafatthet på området skyldes trolig at feltet representerer en solid politisk kattepine. For det første er det stor uenighet om hva som er problemet og hvordan det skal løses. Videre er fildelingsproblematikken kompleks, og om man skal ha et håp om å påvirke utviklingen trengs det retningslinjer om både gulerot (vederlagsordninger) og pisk (sanksjoner). At internett representerer et juridisk minefelt, utgjør potensielle trusler mot personvernet og i tillegg er et terreng som raskt endres gjør ikke saken mindre betent. Å tro at disse spørsmålene enkelt avklares ved å innføre en ny og strengere åndsverkslov i 2010 er i beste fall naivt.

I verste fall finnes det ikke gjennomførbare løsninger som “kan balansere interessekonfliktene mellom rettighetshavere og personvernet på en fornuftig måte.”

Når det kommer til vederlagsordninger så har det blitt diskutert en rekke mulige løsninger for organisering av kompensasjonsordninger, f.eks. som en bredbåndsavgift, eller en modell som ligner på lisensavtalen mellom TONO og kringkasterne. Et tredje forslag har vært å bruke Kasettfondet og kasettavgiften som modell for en CD-R avgift.

Et forslag om en kollektiv ordning ble i 2006 fremmet som et av leddene i den nye franske opphavsrettsloven. Dette var kontroversielt blant politikerne og ble til slutt fjernet fra det endelige lovutkastet. Hadde forslaget gått igjennom ville det legalisert fildeling mot en månedlig avgift på bredbånd som skulle overføres til et kompensasjonsfond. Opposisjonen argumenterte med at det var en “kommunistisk løsning”, og at man heller burde satse på digitale beskyttelser (DRM). Ironisk nok var en del av begrunnelsen for det opprinnelige forslaget, med arbeidstittelen global lisens, nettopp å unngå slik teknologi.

I Norge mener “Miljøpartiet De Grønne” at fildeling ikke kan reguleres, og Venstre er for fri fildeling. Partiet Rødt og SV vil ha en kollektiv ordning, mens AP, KrF og FrP har markert seg som motstandere av kompensasjonsordninger.

Men selv om de politiske partiene skulle bli enige om en løsning vil det være vanskelig å kartlegge hvem som skal kompenseres. Det finnes et utall forskjellige fildelingsprotokoller, og mange går i dag også utenom nettet for å dele filer.

Piratpartiet i Sverige tar avstand fra kollektive ordninger og foreslår heller å innføre et juridisk skille mellom nedlasting til privat og kommersielt bruk. Dette vil i praksis gjøre nedlasting av kopibeskyttet materiale lovlig for privatpersoner. De peker på at omfattende kartlegging, og en lovgivning som tillater overvåkning, vil kreve et monstrøst byråkrati og dessuten true personvernet. Deres forslag om å plassere fildelingen juridisk på linje med “opptak av radiostrømmer” er helt i tråd med David Bowies spådommer fra 2002.

Spørsmålet er også hvem av våre politikere som ønsker å fremstå som de skal innføre enda en “NRK-lisens”. Og til sist: hva med pornoindustrien, skal også den kompenseres via et offentlig innkrevingsregime?

Så langt vederlagsordninger, men hvilke sanksjonsmuligheter har politikerne?

I Frankrike og Spania har den såkalte Three strikes loven, som stenger for nettforbindelsen ved ulovlig fildeling, foreløpig møtt sterk motstand fra både myndigheter og nettutbydere. Det er sannsynlig at et slikt forslag vil bli vanskelig å innføre også i Norge, ihvertfall har Telenor foreløpig markert seg som sterk motstander av å være sheriff på nettet.

Et viktig poeng ved sanksjoner er dessuten at fildeling ikke lenger er forbeholdt gutterommene, men for lengst har blitt et massefenomen. Ifølge Jon Bing, ekspert innen rettsinformatikk, er det å forby fildeling like absurd som å forby eller regulere å snakke høyt. En mulig løsning er likevel at nettutbyderne får lovpålagte oppgaver med filtrering og sensur. Med et sannsynlig utilsiktet resultat at teknologien da går under jorden og blir mer avansert i takt med jakten på fildelere. Sanksjoner mot og blokkering av fildelingsteknologi fremmer derfor et ”våpenkappløp” med kryptering og anonymisering, og kan ha som uønsket bieffekt at kriminelle får sikrere kommunikasjon. Lovpålagt sensur av fildelingsportaler i Danmark ble også omgått etter bare et par dager.

Det virker dessuten som om mange politikere ikke har fått med seg at rettsaken mot svenske The Pirate Bay ikke får praktiske konsekvenser for fildelingen. Ikke minst fordi Google kan utgjøre samme funksjon.

Og til sist, et sentralt punkt som sjeldent diskuteres er opphavsrettens mange gråsoner: Hvordan skal man f.×. ved hjelp av sperrer kunne skille mellom “lovlige” og “ulovlige” bittorrent-strømmer? Og hvordan skal man regulere sampling og remix siden dette har forskjellig verkshøyde avhengig av hvilket kulturelt utrykk som var utgangspunktet? Enkelte politikeres forsøk på å dele opp fildelingen i hhv. ulovlig og lovlig kan vise seg å være en svært upraktisk dikotomisering når dette skal implementeres og sanksjoneres.

Kattepine, indeed. Men blir debatten om kompensasjon og sanksjon en avsporing fra noe fundamentalt?

Alle som ikke følger opphavsrettsindustriens diktater, men skaffer seg alternativ tilgang på informasjonssamfunnets digitale produker er altså farlige for opphavsrettsøkonomien og bør trues og rettsforfølges. Mens det tidligere var viktig å kontrollere verdikjeder, avspillere og hierarkiet innenfor kultur- og vitensproduksjon, retter man nå fokus mot mental rights management: Normative strategier for å kontrollere og styre oppfatningen av informasjonsressursene. Dette gjøres med en lang rekke tiltak hvor de mest åpenbare er sabotasje av brukergenerert nettradio og frie fildelingsnettverk, samt forsøk på å innføre kunstige teknologiske sperrer. Ser man denne utviklingen i et mediehistorisk perspektiv blir det klart at ønsket er å overføre opphavsrettsindustriens panikk over på samfunnet. Med skremmebilder om kreativitetens snarlige død og tapte arbeidsplasser forsøker man å tildekke det som i realiteten er en gryende bredde av kulturell produksjon og nye uttrykksformer.

Bare at dette er kulturell produksjon med alternative inntjeningsmetoder som fungerer. Og når det i tillegg har blitt åpenbart at opphavsrettsøkonomiene ikke egentlig er i krise, burde spørsmålet om straffeforfølgelse for fildeling utgå av det offentlige ordskiftet. Spesielt siden delingen blir et stadig viktigere fundament for den fremvoksende kulturelle bredden.

Datatilsynets Georg Apenes ønsker at politikerne får på plass et modernisert lov- og regelverk som kan balansere interessekonfliktene mellom rettighetshavere og personvernet på en fornuftig måte.

Det kan vise seg å bli vanskelig.

Bjørgulv Braanen skriver i dagens KK at kampen for å forsvare opphavsrett på nett er viktig. Han støtter derfor en regulering av nettutbydere som i praksis vil føre oss i retning av “kinesisk” nettsensur:

…en lovgivningsvei der man retter seg mot de kommersielle foretakene er langt å foretrekke, for eksempel framfor den nye franske lovgivningen som åpner for å nekte enkeltpersoner tilgang til nettet etter advarsler for ulovlig fildeling.

Interessant nok sammenligner Braanen “distribusjon av ulovlige nettsteder” med kommersielle tv-kanaler som har flyttet senderen ut av landet for slik å omgå norske reklameregler for alkohol og tobakk. Men finnes det grunnlag for å tro at statlig regulering av fildeling vil fungere noe mer effektivt?

Kanskje vil man på kort sikt merke reduksjon, men historien har vist at grasrotfenomenet piratkopiering uunngåelig følger i kjølvannet av misforhold mellom tilbud og etterspørsel. Som også opphavsrettsbransjene selv innrømmer er dette noe de aldri vil kunne fjerne helt. Braanen har tydeligvis heller ikke fått med seg at det bare tok et par dager før danske nettutbyderes påtvungne blokkering av Pirate Bay ble effektivt omgått.

Men trenger vi egentlig opphavsrett på nett for å opprettholde produksjonen av åndsverk?

To forskere ved Harvard Business School, Felix Oberholzer-Gee og Koleman Strumpf, ga nylig ut essayet File-Sharing and Copyright hvor de analyserer fildeling og opphavsrett i et samfunnsperspektiv. Eirik Rossen fra Digi.no oppsummerer konklusjonen i rapporten slik:

Forskerne bak rapporten er opptatt av at mens fildeling svekker opphavsrettsretten (så) styrker det samtidig opphavsrettsvernets opprinnelige formål med å oppmuntre til økt produksjon av åndsverk. Derfor konkluderer forskerne med at fildeling i hovedsak er et gode for hele samfunnet, og har gagnet både publikum, artister og bransjen.

Her er forskernes mest interessante funn:

• Mengden produserte åndsverk har økt kolossalt. Selv om det totale salget av musikkalbum har minket siden 2000, har antall nye album nærmest eksplodert, fra 35 516 i 2000 til 79 695 i 2007, hvorav 25 159 er beregnet på digital distribusjon.

• I 2003 ble det verden over produsert 3807 helaftens filmer. I 2007 var tallet 4989. I disse årene økte den årlige amerikanske produksjonen av helaftens filmer fra 459 til 590. I land som er beryktet for piratkopiering, er tendensen like klar: Produksjonen økte fra 140 til 402 i Kina, fra 80 til 124 i Sør-Korea, og fra 877 til 1164 i India.

• Musikksalget i USA falt med 15 prosent fra 1997 til 2007. I det samme tiåret økte imidlertid omsetningen av konsertbilletter mer enn nok til å kompensere for denne nedgangen. Den samlede amerikanske omsetningen av konsertbilletter og cd-er var 5 prosent høyere i 2007 enn i 1997.

• Filmbransjen har tilsvarende alternative inntektskilder: Salg av produkter relatert til filmer – dukker, t-skjorter og leketøy – innbringer Hollywood 16 milliarder dollar i året i lisensinntekter, noe som er mer enn det samlede salget av kinobilletter. Lite tyder på at fildeling skulle ha noen negativ virkning på denne inntektskilden, tvert i mot kan det være snakk om en positiv sammenheng.

For å trekke en parallell til bokbransjen så skriver Eirik Newth i en kommentar til innlegget Hva bør eboka koste? noe som er svært illustrererende for konsekvensene av utviklingen:

“Nå kan jeg formelig høre forfatterkolleger og forleggere si “det er lett for deg å be om lave priser, du skal ikke leve av det”. Men som du er inne på, er hovedpoenget å få opp volumet, og det så fort som mulig. Stort volum gir større potensiale for inntjening, og også en større kundemasse å utvikle nye modeller på grunnlag av”.

En viktig konsekvens av å satse på volum, eller The long tail som Chris Anderson kaller nettets gigantiske nisjemarked, er at det vanskeliggjør vertikal kommersiell kontroll og markedsstyring for store aktører. Når Braanen støtter nettsensur står han derfor i fare for å være nyttig idiot for bransjer som ikke har fulgt med i tiden. At disse bransjenes nettsensur, bannlysing og forsøk på kriminalisering vil stanse den teknologiske utviklingen er lite trolig. Etterhvert som generasjonskløften minker og teknologien bygges ut vil ingen lenger kunne nekte for at løsningen ligger i å forandre kulturens forretningsmodeller. Ingen trenger å piratkopiere dersom alle kulturprodukter er tilgjengelig overalt hele tiden, og billig nok. En heldig bieffekt av åpnere kulturløsninger er, som forskerne fra Harvard Business School har avdekket, et større utvalg av åndsverk og dermed muligheten for at flere kan ta del i den kulturelle økonomien.

Poenget om at opphavsrettsbransjene bør utvikle forretningsmodellene sine oppsummeres bra av Telenor i deres avslag fra mars i år om å blokkere tilgangen til The Pirate Bay:

Problemet er at forretningsmodellen for salg av digitalt innhold på mange måter er foreldet og ikke har tatt internetthverdagen inn over seg. Problemet ligger ikke hos internettleverandørene, men hos rettighetshaverne selv. Telenor mener det er rettighetshavernes oppgave å utvikle bærekraftige forretningsmodeller for innhold levert over Internett. At det kan gjøres med suksess, viser både verdenssuksessen iTunes og Telenors egen musikkbutikk. Det enorme markedet for nedlasting av ringetoner og spill til mobiltelefoner er et annet eksempel på at digitalt innhold blir betalt for når forretningsmodellen er riktig.

Bjørgulv Braanen fra Klassekampen ønsker seg et vokterråd som kan sensurere bort opphavsrettslige brudd nettet.

Siden 2006 har advokatfirmaet Simonsen hatt midlertidig konsesjon fra Datatilsynet for å samle IP-adressen til folk som deler materiale på nett uten avklart opphavsrett. Men nylig gikk konsesjonsperioden ut, og nå har tilsynet bestemt seg for å ikke fornye den, skriver Teknisk ukeblad.

Begrunnelsen for avslaget om videre midlertidig godkjenning for overvåkning er at det har vært for lite politisk debatt rundt etterforskningen. Da den midlertidige konsesjonen ble gitt, ba nemlig Datatilsynet samtidig om politisk avklaring og en endring av åndsverkloven.

“Nærmere tre år etter, er det ikke kommet politiske signaler på hvilke virkemidler rettighetshavere skal kunne benytte,” skriver Datatilsynet i avslaget til Simonsen.

En svært misfornøyd Espen Tøndel fra advokatformaet Simonsen uttalte følgende til DB.no:

- Rettighetshaverne vil stå helt uten mulighet til å dokumentere sine påstander, både når det gjelder anmeldelser til politiet og eventuelle sivile søksmål. Man kan ikke avslå deres muligheter til å ivareta sine interesser på denne måten.

Tøndel hevder videre at avslaget er “politisk begrunnet” og at advokatfirmaet Simonsen derfor vil påklage vedtaket.

Men at det er politisk begrunnet er jo ikke noe Datatilsynet har lagt skjul på. De presiserer nettopp i avslaget at det har vært “for lite politisk debatt” til å rettferdigjøre videre overvåkning av norske nettbrukere.

Mener Tøndel derfor med anklagen om “politisk vedtak” at Datatilsynet har skjulte motiver om å fremme fildeling som juridisk gråsone?

Spørsmålet kan virke absurd, men om man ser saken i perspektiv av uenighet om hva som skal være ulovlig og hva som bare er kulturell og teknologisk endring gir det bedre mening. Tidligere har Tøndel fortvilt over at anmeldelser av fildelere henlegges. Begrunnelsen fra politiets side er at de heller ønsker at bransjeorganisasjonene ordner sakene som sivile søksmål. At politiet ikke ønsker å prioritere ressurser på fildeling kan være utrykk for en forståelse av at de påståtte “lovbruddene” representerer noe kvalitativt annet enn skadeverk og vinningskriminalitet:

At det som Tøndel forsøker å definere med i kategorien “ulovlig” egentlig representerer basale endringer i kulturelle distribusjonsformer. Noe ingen vil påstå at plate- og filmbransjen samt rettighetsorganisasjonene har vært interessert i å tilpasse seg.

For det sier seg selv at man ikke kan saksøke alle som fildeler. I hele USA har bransjen de siste ti årene gått til søksmål mot rundt 14.000 personer, noe som i lys av fildelingens utbredelse og mangfoldighet må sies å være astronomisk lavt. Markedsdirektøren for danske IFPI har også uttalt at fildeling ikke kan stanses i det omfanget det eksisterer i dag.

Jeg har derfor tidligere skrevet om at symbolske kamper er viktige for organisasjoner som IFPI, for at vi skal falle inn i rekkene for deres mental rights management. Strategien har vært å øve moralsk og juridisk press mot forstyrrelser som kopiering og fildeling for å marginalisere disse praksisene.

Men ønsker de seg nå noe utover dette?

IP-adressene som advokatfirmaet Simonsen har fått midlertidig lisens til å samle er den unike identifikasjonen for deg som nettbruker, mens kun din nett-leverandør kan koble denne til din identitet. Foreløpig har man vært nødt til å gå rettens vei for å få ut slike opplysninger, men det er ingen tvil om at organisasjoner som IFPI, representert av Simonsen, på sikt ønsker seg fri tilgang på slike arkiver og muligheten for selv å skrive ut bøter. Forslaget er allerede fremmet i mediene.

I forbindelse med utstedelsen av midlertidig konsesjon for overvåkning har Datatilsynets informasjonsdirektør Ove Skåra tidligere uttalt at lovendringer er det som bør angi grensene for virkemidlene rettighetshaverne kan bruke.

Sett i lys av dette blir det tydelig hvorfor Tøndel og hans likesinnede kjemper for å stemple fildeling som en grov kriminell handling. For innsamlingsorganisasjoner som IFPI er dette en eksistensiell kamp om å komme over “sperregrensen” for overvåkningstillatelse, og på sikt kanskje få muligheten til selv å skrive ut bøter.

Å samle dømmende og utøvende makt på denne måten setter det sivilrettslige fundamentet i fare for en orwellsk makeover. Ihvertfall om man kan dømmes på grunnlag av screenshot, eller skjermdump på norsk. Svenske Piratbyrån har i denne forbindelse laget en bevismaskin for å illustrere hvor juridisk banal en slik praksis vil være.

Det Datatilsynet her har gjort er altså å stanse en utglidning mot rettslig limbo med fritt frem for ressurssterke private aktører å overvåke, og på sikt kanskje bøtelegge, store befolkningsgrupper – helt uten selv å bli kontrollert. Problemstillingen er glimrende polemisert av Yngve Eide (med svar fra Post- og teletilsynet, og Datatilsynet).

Det er mulig å takke Datatilsynet via twitter.

Etter å tidligere ha truet Telenor med søksmål dersom de ikke blokkerer for The Pirate Bay har norske IFPI nå, flere måneder senere, gjort alvor av planene.

Manøvren må ses i lys av den foreløpige dommen i det svenske rettsapparatet, men at IFPI har ventet helt til nå tyder på at de har telt nøye på knappene først. For samtidig som det er mulig å innbille seg at de får surfe på bølgene fra den svenske rettsaken er det fortsatt mange gråsoner både praktisk og juridisk. Heldigvis, vil enkelte si. For å sitere fra Blay.se:

The positive greyzones are the many ways music, films and files can take that might formally be illegal, but in reality exist somewhere between the white of a creative commons licence and the pitch black of a zero day blockbuster release. The ones that exist in the space between what is allowed and what can be done, which are always greater.

The whole economy for artists has always consisted of greyzones. Welfare, student loans, part time jobs, gigs, money under the table, sponsorship and using copyright to sell content is only a part of that.

The copyright industry benefits from keeping the discussion in black and white and forgetting about the grey zones, what we call mental rights management. Forgetting that a computer is about computing and copying, forgetting that copyright is based on a forgotten media infrastructure, forgetting that copyright is not a wage for artists and forgetting that the record industry is not the music industry.

In the middle of this sea of technological turbulence we have to navigate with the help of language. And at the bottom of the copyright system lies a number of unstable metaphores on top of which the industry is builing larger and larger copyright icebergs that they want implemented in computer networks.

Kampen om metaforene som det her referes til handler altså om i hvilken retning teknologien skal styres: mot begrensninger og digitale sperrer eller åpenhet og kopiering.

“Dialogen” om disse veivalgene er oftest svært asymmetrisk og vanligvis gestaltet gjennom store holdningskampanjer eller i juridiske symbolkamper mot nøye utvalgte enkeltpersoner. Eller som i tilfellet med Telenor, tilfeldigvis den største nettutbyderen i Norge. IFPI vet at det er umulig å stanse fildeling, men de lar altså kampen spille seg ut som metaforer for å påvirke folks oppfatning av rett og galt på området digitalt (oppsummert som “mental rights management” i sitatet over, med klar hentydning til det utrydningstruede DRM). At man er klar over dette forholdet internt i opphavsrettsleiren bekreftes av avhoppere.

Ofte ser man helt andre metaforer i kommentarfeltet til artikler om at bransjen nå går etter nettutbyderne: “Som å dra veivesenet til retten for at folk feilparkerer” f.×., eller “som å sikte postvesenet for at folk sender narkotika i brev”. Gode eksempler på at metaforene fra opphavsrettsinnkreverne møter motstand. Men slike analogier har også sine begrensninger. Jeg skal ikke uttale meg om hvor godt disse kan fungere juridisk – skjønt forsvaret i den svenske rettsaken foreløpig ikke har fått gehør for å sidestille TPB og Google. Men i praksis på nettet blir det stor forskjell mellom å følge opp alle postens brev og det å filtrere trafikken på nettet. Såkalt backbone-filtering gjør det stadig enklere og billigere å filtrere store mengder trafikk helt automatisert. Sannsynligvis er det allerede i dag mer enn enkelt for Telenor å blokkere alle strømmer med bittorrent i sitt nett, skulle de ønske det.

Jeg tror derfor det er viktig å ikke la seg lure til å tro at Telenor trosser IFPI på idealistisk grunnlag. Jeg vil påstå at deres motivasjon for å ta denne kampen skyldes rene kostnadsberegninger, inkludert en velbegrunnet frykt for kundeflukt. Problemet er bare at i ren ressursbruk vil slik filtrering altså overhodet ikke kunne sammenlignes med om Posten skulle få pålegg om å gjennomlyse alle pakker og brev.

Men for å vende tilbake til poenget om at dette først og fremst er en symbolsk kamp for IFPI: I praksis vil en rettspålagt filtrering hos Telenor og lignende store utbydere neppe ha større konsekvenser enn at det da utvikles nye fildelingsprotokoller. Som sannsynigvis blir mer effektive på å anonymisere.

Oppsummert vil jeg derfor, nok en gang, hevde at opphavsrettsinnkrevere som IFPI blir katalysator for nye og sikrere fildelingsprotokoller. I tillegg løper deres teknologi-anakronistiske dogmatikk på området opphavsrett risikoen for å slå ut en bærevegg hos de kreative klasser

Erik Honoré, forfatter, musiker, plateprodusent og lydtekniker, begikk nylig et innlegg i Aftenposten med overskriften Avliver piratenes myter. Anledningen er hans initiativ om et opprop hvor rundt 300 norske musikere altså har gått til det skritt å underskrive mot piratkopiering.

Mytene Honoré påberoper seg å trashe bærer preg av skeivhet, både i fremstilling og utvalg. Det mest interessante med hele innlegget blir derfor først og fremst myten han ikke nevner.

Men for å ta det skeiveste i fremstillingen først.

“Musikere er rike, derfor er det greit å piratkopiere”: Dette har jeg aldri hørt noe sted, men det kan minne om credoet middelmådige artister skal ikke nødvendigvis kunne leve av musikk. I tillegg er det jo mange som er opptatt av at de rikeste artistene tar urettferdig mye av musikk-kaka. For studier har vist at de fleste har et “fixed” beløp de bruker til musikk-konsum (link kommer). Med andre ord: Bruker de mer på Britney-plata fordi det er sosialt forventet og kommersielt presset frem, blir det mindre å bruke på lokale band.

“Det er bare platebransjen som taper på piratkopiering, ikke musikerne”: Dette har vel aldri noen hevdet. Det som vanligvis poengteres er at musikk, og til dels andre kulturprodukter, er i en overgangssituasjon hvor det knuses egg og mange på ulike sider av bordet sliter. At “film-, forlags-, avis- og konsertbransjen bør være observante på utviklingen”, slik Honoré hevder, er helt riktig. Døende opplag, sviktende DVD-omsetning og overgang til lokal musikkinteresse er absolutt noe disse bransjene bør ta innover seg. At diversiteten i fremtiden blir bedre som følge av disse dreiningene er et ubetinget gode, samme hvor mye Honoré savner kambrium-silur perioden.

“Musikere får betalt på andre måter enn for disse innspillingene”: Endelig en myte jeg har sett sirkulere! Derfor er det skuffende at han avviser dette som et irrelevant argument uten å gi noen begrunnelse. Det blir med andre ord vanskelig å argumentere mot mannen. Og hvorfor utelukker han at internettet skal kunne føre til nye felter som kan erstatte f.×. platesalg?

“Piratkopiering kan ikke stanses uansett”: Igjen et angrep på den utskjelte teknologiske determinisme, selv om Honoré altså vedkjenner at piratkopieringen kun kan marginaliseres. Noe han ikke tar høyde for er den pandoras eske som man åpner ved å forsøke å marginalisere noe som allerede er et massefenomen. Jeg er fristet til å sammenstille dette med marginaliseringen av fransk forstadsungdom, men det holder å vise til hvorfor bittorrent-teknologien oppstod.

“Piratkopiering handler om ytringsfrihet og menneskerettigheter”: Er heller ikke noe jeg har hørt før. Det er vel ingen som betviler at P2P handler om at noe som før kostet penger har blitt gratis? Spørsmålet er nå bare hvor lenge det skal være interessant å elte moralske debatter i offentligheten om dette.

Og til sist: Det mytematerialet Honoré unngår (men som kan leses mellom linjene i flere av hans punkter) handler om den horisontale dreiningen av kulturell makt som teknologien aksentuerer. Darwinistisk omkalfatring med nye næringskjeder og rhizomatikk som velter store tuelass er ikke nye fenomener i teknologisk sammenheng. At musikere skal kunne leve av platesalg er dessuten uten historisk sidestykke. Den kulturelle opphavsretten oppstod for bare noen hundreår siden, og da først og fremst for å beskytte forleggere og ikke forfattere. Men kulturens understrøm av kulturutveksling, deling, syntetisering, sampling og mashup har ikke endret seg grunnleggende av at vi nå har gjennomgått en kortere periode med få aktører og mye kontroll. Denne historiske parantesen med kontroll av alle ledd i den kulturelle verdikjeden, som Honoré altså vil opphøye til moralsk grunnlov, er i dag ikke bare truet, men i praksis tilsidesatt. Det er en god ting.

Erik Honoré, mannen som knuser piratenes myter.